Heltenes inspirasjon, konkurranse og lagånd, de frivillige hjelperne

15.07.2015, kl: 7:00.

Da er vi midt i ferien, regn har etterfulgt sol og Nadal er slått ut av Wimbledon. En avslappet kar fra Tyskland og Jamaica, Dustin Brown, lekte seg til seier over Rafa.

Det er litt rart når heltene våre ikke spiller som forventet, men jeg ser gjerne nye stjerner og andre spillestiler og ikke minst akrobatiske detaljer. Selv om Dustin selv ble slått ut i neste runde av en hardtslående Serber har han vist at grensene for hva som er mulig i tennis i stor grad begrenses av egen låsthet.

Å lære av andre kan være nyttig, men også inspirerende. Jeg har hatt store øyeblikk sammen med Federer, men også lidd med han når magien blir borte og han gjør vanlige feil. Jeg er sikker på Andreja og Torhild som til nå er presentert i serien 10 Spørsmål også har det slik i forhold til egne favorittspillere. De er foruten dette begge målbevisste og har klare tanker om seg selv og sitt eget spill.

Det kan være vanskelig å feste slike tanker på papiret, men jeg er trygg på at dette er en prosess som er klargjørende for en selv, og det har et betydelig sosialt aspekt ved at vi deler med hverandre.

Et annet poeng er følgende. Det står bla i vår målsetning at vi skal ” Konkurrere og gjøre hverandre gode. Positiv lagånd.” Dette er tilsynelatende motsetningsfullt om en ikke makter å ha to tanker i hodet på en gang. Lagånd betyr å dele med de andre i klubben. Da sitter vi ikke på hver vår tue, men forstår at vi er i samme båt. Vi har alle noe å lære bort og selvsagt mye å lære.

Jeg vil også slå et slag for rausheten på tennisbanen. At vi kan glede oss over andres gode spill når det butter hos oss selv, tror jeg også vil være en fordel for eget spill. Det er et godt psykologisk forsvar og vil hindre egen energilekkasje.

Et annet eksempel på dette er en uskreven regel som jeg selv setter stor pris på; vi dømmer ballen i favør av motspiller om vi er usikre på om den er inn eller ut.

Det er mange grunner til at dette er vanskelig. Det vil jeg skrive om senere.

Helt til slutt vil jeg kaste lys over en av våre frivillige hjelpere i klubben. Av dem er mange og det er derfor ikke helt uproblematisk å dra noen fram, men det er etter min mening bedre å presentere en enkelt enn å la alle bare jobbe i det stille.

Førstemann ut her er Erling Riber. Han har i mange år sørget for at uteområdet vårt blir regelmessig klippet og ser presentabelt ut. Det er nettopp slike medlemmer en liten klubb er avhengig av! Jeg takker for innsatsen hittil og håper at du fortsetter i årene som kommer.